Hvorfor er det så mye feighet rundt omkring? Hvorfor tør vi ikke utfordre oss selv – og hvorfor tør vi ikke konfrontere negativ atferd når vi ser det?
Det slår meg støtt og stadig hvor feige vi er.
Vi tør knapt tre ut av komfortsonen vår – mao utfordre oss selv. Vi tør ikke sette oss tøffe mål fordi vi ikke orker det arbeidet som skal til for å nå et tøfft mål.
Vi tør ikke bryte ut av vårt daglige mønster. Det er trygt og godt å gjøre i dag – tilsvarende det jeg gjorde i går. Og i morgen venter mer av det samme.
Endring er skummelt.
Vi orker ikke å bli avvist, derfor tør vi ikke å be om noe.
Vi tør ikke stole på noen, fordi vi kunne jo bli skuffet.
Vi tvinger folk til å gjøre som vi sier, fordi vi ikke tør ta konsekvensene av å la folk ta sine egne valg.
Vi er feige som lar barne våre gjøre stort sett som de vil. Det er lettere å være kompis med barna enn å ta mot til oss og være foreldere.
Vi tør ikke ringe nok prospekter fordi de kunne jo legge på. Vi tør ikke be om ordren fordi prospektet kunne jo si nei.
Vi tør ikke ta initiativer, vi kunne jo få kritikk.
Vi tør ikke satse, fordi vi kunne jo feile.
Vi tør ikke tro på oss selv, gå for egne drømmer, fordi vi er redde for hva andre vil si.
Vi tør ikke fatte egne valg, fordi vi ikke tør skuffe personer vi omgir oss med.
Den kanskje største feigheten – dog – er unnfallheten og frykt for konflikter.
Vi som kunne utgjøre en forskjell, sier ikke fra. Når noen sier eller gjør noe galt, er vi for feige til å konfrontere dette.
En person blir frarøvet nødvendige korrekser fordi ingen tør å si ifra på en skikkelig måte. Over tid, vil små negative daglige handlinger sette seg som uvaner som fører til automatisert, negativ atferd. Slik atferd ødelegger både for vedkommende og omgivelsene.
Når gode krefter er for feige til å si ifra, kan negativ atferd ja sogar ren ondskap få nesten fritt spillerom. Vi ser det i næringslivet, i familielivet, i offentlig sektor og innen frivillighten.
En handlekraftig, konfliktvillig negativ person med pondus er nok til å ødelegge for en hel organisasjon. Giftige daglige drypp ødelegger kultur, svekker motivasjon, underminerer ledelse, hemmer de dyktige og svekker resultatene.
Når vi til slutt får mannet oss opp, har vi en tendens til å kvitte oss med problemet fremfor å gå løs på det.
På denne måten kan giftige medarbeidere eller ledere hoppe fra organisasjon til organisasjon. Eller vi innleder nye forhold med negative mennesker. Galeien stopper ikke.
Det negative kan virke så formidabelt, at det ofte trengs mer enn én person til å konfrontere og nøytralisere det. Dessverre er de fleste av oss stilltiende tilskuere som heier på de gode krefter – men gjør ingentig. Vi trer ikke støttende til. Vi lar alt for ofte det negative stå uimotsagt.
Husk at mot er ikke fravær av frykt og ubehag – mot er å handle på tross av frykt!
